Jitro

I ukens avsnitt får leser vi om åpenbaringen på Sinaifjellet. Det jødisk folk ved Moses får de ti bud og den skriftlige Tora fra Gud. Det er nok høydepunktet i ukens avsnitt, lesingen av de ti bud som til og med har en spesiell melodi. Det er kanskje så spesielt at vi går glipp av en merkverdighet i begynnelsen av ukens avsnitt. Parashat Jitro begynner med at Moses’ svigerfar observerer Moses sitt arbeid i ørkenen. Moses har satt opp en domstol i ørkenen som blir brukt til å løse floker blant folket.

וַיְהִי מִמׇּחֳרָת וַיֵּשֶׁב מֹשֶׁה לִשְׁפֹּט אֶת־הָעָם וַיַּעֲמֹד הָעָם עַל־מֹשֶׁה מִן־הַבֹּקֶר עַד־הָעָרֶב׃

«Dagen etter satt Moses og skiftet rett blant folket. De sto omkring ham fra morgen til kveld. Da svigerfaren så alt det han hadde å gjøre for dem, sa han: «Hva er det du påtar deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring deg fra morgen til kveld?»
(18:13-14)

Jitro er misfornøyd med Moses sin arbeidsfordeling. Det er for mye for deg å gjøre alene påpeker Jitro. Dette arbeidet med deles på flere, og Moses oppretter flere domstoler og utdanner dommere. Alt dette høres lurt ut, men det er noe merkelig som vi ofte overser.

Hvilke lover og regler var det Moses og de påfølgende dommerne dømte etter? De ti bud og åpenbaringen av Tora med de 613 påbud og forbud finner ikke sted før helt på slutten av ukens avsnitt. Jitros råd og Moses sin nye ordning for å løse konflikter er det aller første i ukens avsnitt. Hvilke regler var det som gjaldt før det jødiske folk fikk den skriftlige Tora?

De var nødt til å ha hatt et lovsystem, skriver Yeshayahu Leibowitz,i sin forklaring til ukens avsnitt. Yeshayahu Leibowitz var en israelsk ortodoks jøde universalgeni. Han var professor i biokjemi, organisk kjemi og nevrofysiologi ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han gikk bort i 1994. Hva brukte Moses som lovsystem? Den muntlige Tora, forklarer Leibowitz. Den muntlige lære, Tora Shebeal Pe, som vi kaller den på Hebraisk var allerede kjent. Den muntlige Tora fortsetter Leibowitz, er menneskets forståelse av Guds skriftlige Tora. «Uten den muntlige Tora, som er basert på menneskers forståelse av den skriftlige Tora, ville det vært umulig å bruke den skriftlige Tora i et rettssystem… Den eneste muligheten for oss å forstå den skriftlige Tora på er gjennom vår egen forståelse av den», mener Leibowitz. (Accepting the yoke of heaven, s.73)

Vi finner to gode eksempler på at en muntlig Tora som ble brukt som regelverk var ihvertfall delvis på plass før Moses fikk den skriftlige Tora i ukens avsnitt. I begynnelsen av ukens avsnitt leste vi

וַיִּקַּח יִתְרוֹ חֹתֵן מֹשֶׁה אֶת־צִפֹּרָה אֵשֶׁת מֹשֶׁה אַחַר שִׁלּוּחֶיהָ׃

Da tok Jitro, svigerfar til Moses, med seg Tsippora, hans kone, som Moses hadde sendt hjem. Kona til Moses var Tsippora og her blir med Jitro etter at Moses hadde sendt henne hjem. Ibn Ezra, født i Spania 1089, forklarer at Moses skilte seg fra Tsippora. Det betyr det at hun ble sendt hjem og ble tatt med hjem av sin egen far. Men hvor hadde Moses og jødene fått reglene rundt skilsmisser fra? Hvordan visste de at det var en mulighet, eller hva som skulle til for å bli skilt?

Det finnes flere eksempler:

• Josef sørger over sin fars bortgang i syv dager (1.50:10). Hvor har han det fra? At han skal sørge i en uke?

• Abraham har helt tydelige regler rundt begravelse av Sara og holder til og med en gravtale (1.23:2)

• I Første Mosebok er vi vitne til at Eliezer må sverge til Abraham og Josef må sverge til Jakob. Hvor har de det fra, at det å avlegge et løfte, eller sverge, har rettslige følger?

Opprinnelsen til mange av disse pre-sinaittiske, uskrevne normene er ikke klare. Ble de kommunisert av Gud uten at det ble beskrevet i Tora? Ble de innstiftet av menneskelige konger og styresmakter? Har de utviklet seg organisk eller er de et resultat av moralsk intuisjon?

Ramban spekulerer i sin kommentar til Toraen (Bereishit 38:8) om den opprinnelige begrunnelsen for levirat. Levirat, skikk eller lov som foreskriver at når en gift mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken og avle barn som regnes for avdødes barn og fører hans slekt videre. «De vise fra før Toraen ble gitt visste at det er hensiktsmessig med levirat-ekteskap utført av den avdødes bror, og det er passende at han blir prioritert, og etter ham den nærmeste slektningen i familien, for fordelen oppnås gjennom enhver slektning av familien som står i arv.» En begrunnelse for hvorfor det er hensiktsmessig med regelen for levirat-ekteskap som er forut for åpenbaringen av de Fem Mosebøkene, er ikke historien til dets opphav. Men vi er kjent med at denne regelen ikke er unik for jødene på den tiden.

Ukens avsnitt forteller oss om en essensiell del av jødisk tradisjon og vår kultur. Vi er en kultur som så det som nødvendig å ha en muntlig lære som skulle kommuniseres fra generasjon til generasjon. Den muntlige lære var en del av jødisk tradisjon fra tidenes morgen. Det er gjennom den muntlige lære at den skriftlige lære, de fem mosebøkene, kan bli satt til verks. Det er våre referanserammer gjennom den muntlige lære som gir oss forståelse, eller rette sagt, forståelser av vår skriftlige Tora. Det virker som Yeshayahu Leibowitz delte bekymringen som professor Haym Soloveitchik beskrev noen år senere. Haym Soloveitchik beskrev på slutten av 1990-tallet, i artikkelen Rupture and Reconstruction, hvordan den jødiske kulturen hadde forandret seg i moderne tid. Han beskrev da en ny situasjon som hadde utviklet seg i jødisk historie. Istedenfor å lære vår jødedom fra våre foreldre gjennom å høre og oppleve direkte fra dem, fortalte Soloveitchik, at man i noen tiår hadde sendt barna på yeshivot, mange hadde opparbeidet seg bokhyller med jødiske tekster og læring hadde vært forbeholdt det som kunne undervises ved tekststudier. Borte var verdien av å lære jødedom ved å oppleve våre foreldre gjøre jødedom. Borte var den muntlige lære som videreførtes fra generasjon til generasjon. Tidligere ble ikke bare verdier, men også den levde jødedom formidlet ved levende eksempler, og ikke gjennom tekster. Fraværet av en kontinuerlig tradisjon, førte til religiøs usikkerhet. Folk vendte seg nå til detaljerte tekster, istedenfor til foreldre og de eldre i menigheten for å lære hvordan man lever jødiske liv og praktiserer jødedom. Resultatet har vært en utvisking av spesielle og unike jødiske menighetstradisjoner og færre utradisjonelle, men tillatte, familieminhagim. Grasrotsoverføring av jødisk liv dempet tekstens autoritet. Det jødiske hjemmet var der jødedommen tradisjonelt sett ble overført fra én generasjon, eller til og med to generasjoner, til den neste gjennom opplevelser, dialog og observasjon.

Det er denne formidlingen av jødisk liv og tradisjon som skulle være vår muntlige Tora. Skulle være, sa jeg, fordi den ble skrevet ned i år 200. Jeg tror vår muntlige lære må være mer enn bare den muntlige Tora. Den muntlige Tora er verket Mishna som er nedskrevet og ikke kan tilpasses, eller forandres. I tillegg til den nå nedskrevne Mishnaen, fortsatte vi med å undervise jødedom først og fremst ved opplevelser og dialog, fremfor det nedskrevne ord. Helt frem til andre halvdel av 1900-tallet.

Yeshayahu Leibowitz avsluttet sin forklaring på ukens avsnitt med denne dystre betraktningen: «Det store problemet for dagens jødedom er om det overhodet eksisterer en slik muntlig Tora idag». Mishnaen, som er vår muntlige Tora, har vi nedskrevet. Men det betyr ikke at vi ikke er avhengig av en muntlig Tora, sier Leibowitz. Det han mener er at det må være noe av jødisk liv og praksis som er basert på dialog. Jødisk liv må bli observert av våre barn. Snakket om med våre besteforeldre og opplevd hos hverandre. Den jødedommen er tilpasningsdyktig og pragmatisk. Det er også en mer demokratisk form for jødedom fordi den begrenser tekstenes autoritet og plasserer autonomi hos menigheter og familier.

Det er budskapet til oss fra ukens avsnitt.

Vår tradisjon begynte med deler av en muntlig lære før den skriftlige ble åpenbart på Sinai i ukens avsnitt. Det er gjennom vår muntlige lære vi forstår Guds ord og ønsker fra oss i den skriftlige. Det er bare vår muntlige lære fra våre foreldre og eldre og generasjonene før dem som kan skape den pragmatiske kulturen med tilpasningsdyktighet som har preget jødiske samfunn i 3000 år.

Vi er ansvarlig i vår generasjon for at jødedom blir en levende tradisjon med tilpasningsdyktighet til å overleve.