Parashat Leḳ Leḳa
Lederen i Dagbladet skrev i sin kronikk forrige uke at majoritetet av jøder i Israel ser på historien om utvelgelsen av jødene bokstavelig. Vi uttrykker det ofte som for eksempel når vi roper det ut i kor under kiddushen på fredag kveld:
כִּי בָנוּ בָחַרְתָּ וְאוֹתָנוּ קִדַּשְׁתָּ מִכָּל הָעַמִּים
For oss har du valgt ut, og oss har du hellighet blant alle dine folkeslag.
Eller hver gang vi får en aliya før vi leser i Tora:
בָּרוּךְ אַתָּה ה' אֱלהֵינוּ מֶלֶךְ הָעולָם אֲשֶׁר בָּחַר בָּנוּ מִכָּל הָעַמִּים וְנָתַן לָנוּ אֶת תּורָתו. בָּרוּךְ אַתָּה ה' נותֵן הַתּורָה:
Velsignet er du, Herre, som har valgt oss ut blant alle folkeslag og gitt oss sin Tora.
Få religiøse oppfatninger har fått mer kritikk enn tanken om at jødene er Guds utvalgte folk. Et betydelig antall jøder og ikke-jøder har i århundrer følt at denne sentrale tanken i jødisk tradisjon er udemokratisk, arrogant og sjåvinistisk. For den progressive person virker oppfattelsen om at bare ett folk er Guds utvalgte, en bakstreversk oppfattelse av verden.
Oppfattelsen har også blitt brukt som drivstoff for antisemittiske angrep. Ett av de kjente angrepene kom fra president Charles de Gaulle i 1967. De Gaulle hevdet at det var jødenes ønske om å separere seg fra andre som var årsaken til antisemittisme. Jødene, observerte de Gaulle, har lenge vært «et elitefolk, selvsikkert og dominerende» – og, antagelig av den grunn, skyldig i å «fremprovosere dårlig vilje i visse land og til bestemte tider».
Jødenes fortelling er at Gud valgte dem. Det begynner med at Abram blir valgt: «Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse.»(1.12:1)
Det er ingen genetisk overlegenhet tilskrevet Abraham eller hans etterkommere. Tvert imot, hele menneskehetens felles avstamning fra Adam og Eva, som fortalt i Tora, utelukker enhver overlegenhet basert på gener. Slik er det forstått av Mishna:
Adam ble skapt alene for fredens skyld slik at man ikke skulle si til sin far: Min far var større enn din. (Sanhedrin 37a).
Ifølge Seforno som ble født i Italia på middelalderen var det aldri Guds plan å velge ut ett folk til å bli Guds utvalgte folk. Håpet var at det ikke skulle være nødvendig, men etter syndefloden ga Gud opp. Gud opplevde at ingen av folkeslagene knyttet seg til Gud da alle var like utvalgt, eller ikke utvalgt. Ett folk som kunne bringe velsignelse til hele menneskeheten kunne derfor gagne hele jorden. Et utvalgt folk var derfor et kompromiss og ikke Guds opprinnelige plan. (Sefornos innledning til 1. Mosebok)
Målet med å velge ut ett folk var til alle beste. Ukens avsnitt forteller oss at Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham og at «alle jordens slekter skal velsigne seg ved deg.» (1.M.12:3)
Guds beste verktøy for å bringe velsignelse til hele menneskeheten er et utvalgt folk. Professor Kaminsky konkluderer at det ikke er berettiget, men til alles beste: «Guds ‘urettferdighet’ ved å velge noen fremfor andre, er ikke nødvendigvis en fordel for de utvalgte eller til skade for de ikke-utvalgte.» Snarere handlet en utvelgelse «alltid om Guds plan for hele verden, både de utvalgte og de ikke-utvalgte». (Kaminsky, Yet I Loved Jacob: Reclaiming the Biblical Concept of Election, s.24) Det optimale hadde vært at alle var like utvalgt. Da det ikke fungerte, og menneskeheten endte opp med syndefloden, skapte Gud et uberettiget utvalgt folk. Kort fortalt tror jeg at jødedommen mener at Abraham ble tilfeldig valgt. Rabbi Yehuda Leib Rotenberg (også kjent som Sefat Emet, 1847–1905) forklarer at det ikke var noe spesifikt valg av Abraham. «…Gud sier i ukens avsnitt, «Gå ut…», uten først å nevne Abraham. Abraham hørte ropet om ‘gå ut’ som kommer fra Gud til alle mennesker til enhver tid… Vår far Abraham hørte kallet og mottok dets budskap. Det guddommelige ord nådde bare han, fordi det var ingen andre enn Abraham som lyttet.» (Sefat Emet, 1.M.12:1)
Det er en hensiktsmessig tolkning for å gjøre utvelgelsen egalitær og en mulighet som ble tilbudt alle folkeslag. Hva er det vi da skal være stolte av? Det var typisk norsk å være god på finans, ski og håndball, ifølge Brundtland i 1991. Hva er det typisk jødisk å være god i?
Det er mye å være stolte av selv om Guds valg av vårt folk ikke er én av dem. Mitt budskap er at vi er stolte av noe som er kulturelt utviklet istedenfor noe medfødt. På grunn av begrenset plass vil jeg fremheve fem ting vi har grunn til å være stolte av.
Den jødiske kulturarv er bygget på fordeling av kunnskap. Kunnskap er en kilde til makt og den jødiske kongen ble forpliktet til å skrive sin egen torarull og lese den høyt for folket hvert 7. år. Kongen for det jødiske folk skulle vite at han også var forpliktet til å følge Guds ord. Han var i tillegg forpliktet til å ta del i undervisningen av folket.
Jøder burde være stolte av hvordan vi har stått opp for hverandre opp gjennom historien. Vi reddet ut alle etiopiske jøder for 30 år siden da de var i fare. Jøder fra diasporaen har øyeblikkelig reist til Israel idet en krig har begynt og ønsket om å hjelpe for øyeblikket er uten grenser.
Jøder burde være stolte av å ha bygget opp en nasjonalstat som har skapt en selvråderett for det jødiske folk. Vi har skapt en stat som er ledende innen demokratisk deltagelse, teknologi og oppfinnsomhet. Vi er ikke så gode i fotball ennå, men vi jobber med saken.
Vår tradisjon var banebrytende i kampen mot fattigdom ved å problematiserte fattiges psykologiske avhengighet. Jødisk tradisjon har i to årtusener kjempet for at velferd til de fattige skal ta sikte på å bevare menneskers verdighet og må derfor strebe etter å bringe fattige til å være uavhengig av andre. Å frigjøre en person fra behovet for å være avhengig av veldedighet er den største formen for veldedighet.
Oppfatningen av at jødisk kontinuitet og oppblomstring er uatskillelige fra en sterk følelse av felles tilhørighet. Jødisk tradisjon har insistert på at samfunnsbygging er sentrert rundt omsorg for medlemmer og at vår kontinuitet er et resultat av et utdanningssystem subsidiert av samfunnet er nøkkelen til et robust fellesskap.
Det er ingen av de tingene som jeg har nevnt som er medfødt og en tilfeldighet. Det er prestasjoner som Gro Harlem Brundtland følte det var greit å bruke som forklaring på hvorfor det er typisk norsk å være god. Vi kan være stolte av flere jødiske prestasjoner. Det å være Guds utvalgte folk er ikke en av dem. Selv om den jødiske fortellingen er bokstavelig ment.