Shemini Atseret

I dag leste vi fra parshat Ree. En av disse første pasukene handler om hva vi skal gjøre i tempelet på sukkot. Sukkot er innhøstingshelligdagen. Vi tok derfor med oss det første av innhøstingen og ofret i tempelet. Før det ble ofret sier ukens avsnitt (14:23):

וְאָכַלְתָּ֞ לִפְנֵ֣י ׀ יְהֹוָ֣ה אֱלֹהֶ֗יךָ בַּמָּק֣וֹם אֲשֶׁר־יִבְחַר֮ לְשַׁכֵּ֣ן שְׁמ֣וֹ שָׁם֒ מַעְשַׂ֤ר דְּגָֽנְךָ֙ תִּירֹֽשְׁךָ֣ וְיִצְהָרֶ֔ךָ וּבְכֹרֹ֥ת בְּקָרְךָ֖ וְצֹאנֶ֑ךָ לְמַ֣עַן תִּלְמַ֗ד לְיִרְאָ֛ה אֶת־יְהֹוָ֥ה אֱלֹהֶ֖יךָ כׇּל־הַיָּמִֽים׃

Du skal fortære tienden av ditt nye korn og din vin og din olje og de førstefødte av storfeet ditt, for Herren din Guds åsyn, på det stedet han vil utvelge for å grunnfeste sitt navn, så du kan lære å ære Herren din Gud for alltid.

Vi vil lære å ære Gud sier ukens avsnitt. Hva er det som gjør at vi lærer å ære Gud ved å ta med oss det første av innhøstingen vår til beit hamikdash i Jerusalem?

I middelalderen finner vi to ulike svar fra Ibn Ezra og Rahshbam. Begge ble født rundt 1080.

Ibn Ezra mente at man lærte å ære Gud fordi kohanim jobbet i tempelet. Det var de som kunne mest om jødedommen så naturlig nok ville man lære om Gud og lære å ære Gud ved å være nær kohanim for en liten stund.

Rashbam mener derimot at læringen skjer når du er øyevitne til kohanim som utfører sin tjeneste i tempelet. «når du er øyenvitne til prestene som utfører sin tjeneste i tempelet osv., stedet der Guds nærvær manifesterer seg.» (Rashbam på 14:23). Det er ritualet i seg selv, for Rashbam, som skaper læringssituasjonen.

Mye av Torahens tanker om kunnskap er forbundet med å gå i lære. Viktigheten av å være en lærling for å tilegne seg kunnskap ble gjort kjent av den jødiske Michael Polanyi. Kjemikeren Polanyi var en av de mest originale vitenskapsfilosofene på 1900-tallet. Polanyi var egentlig en vitenskapsmann og hadde på begynnelsen av 1960-tallet blitt invitert for å holde en prestisjefylt rekke med foredrag, Gifford-foredragene, om sitt arbeid i kjemi. Mens han forberedte foredragene merket han at han ikke ville lykkes å få lytterne til å forstå hva hans arbeid handlet om. Han bearbeidet sine foredrag fra å handle om hans vitenskapelige arbeid til foredrag om hvordan læring skjer. Han brukte resten av sin arbeidskarriere til å utvikle sin forståelse av viktigheten av å gå i lære for å tilegne seg kunnskap. Polanyis ettermæle er yttrykket «taus kunnskap». «Taus kunnskap er en type kunnskap som ikke fullt ut kan artikuleres ved hjelp av ord og setninger. Taus kunnskap tilegnes gjennom handling og vises i bruk. En som kan svømme kan for eksempel demonstrere dette uten å være stand til å artikulere det med ord. En som gjør noe mange ganger tilegner seg taus kunnskap, slik at eksperten er dyktigere enn nybegynneren, selv om de to forholder seg til samme teori og prosedyre.» (SNL) Slik kunnskap læres ved hjelp av et felleskap med autoriteter og læretid. Fellesskapet pålegger lærlingen disiplin og verdsetter tradisjon, samtidig som det underviser kompetanse.

Det er med denne bakgrunnen vi kan forstå hensikten med å leve i en Sukka. Tora forteller oss: «Du skal bo i sukkot i sju dager; alle innbyggere i Israel skal bo i løvhytter, for at fremtidige generasjoner skal vite at jeg lot israelittene bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt.» (3 Mosebok 23:43-44) Å bo i sukkot er direkte knyttet til å lære om en historisk hendelse. Det er lett å tro at vi kunne ha lært oss hvordan våre forfedre bodde i ørkenen ved at Gud fortalte oss om denne historiske hendelsen. Gudkunne helt enkelt ha sagt at våre forfedre bodde i sukkot og vi ville ha vært ferdig med det. Årsaken til at dette tilsynelatende ikke ville fungert ligger i den pedagogiske fordelen med ritualer. Til tider er ritualene en nødvendighet for å tilegne oss kunnskap. På grunn av denne nødvendigheten forplikter Gud det jødiske folk å bo i sukkot. For å skjelne betydningen av Israels folks historiske realiteter, må vi kroppsliggjøre praktiseringen av sukkot.

Vi finner et tredje ritual på sukkot som har som hensikt å lære oss noe vi ikke bare kunne bli fortalt. Hvert syvende år i løpet av sukkot skulle vi ta del i en seremoni som het Hakel. Hakel var en offentlig toralesing av den kongen for det jødiske folk.

בְּבוֹא כׇל־יִשְׂרָאֵל לֵרָאוֹת אֶת־פְּנֵי יְהֹוָה אֱלֹהֶיךָ בַּמָּקוֹם אֲשֶׁר יִבְחָר תִּקְרָא אֶת־הַתּוֹרָה הַזֹּאת נֶגֶד כׇּל־יִשְׂרָאֵל בְּאׇזְנֵיהֶם׃ הַקְהֵל אֶת־הָעָם הָאֲנָשִׁים וְהַנָּשִׁים וְהַטַּף וְגֵרְךָ אֲשֶׁר בִּשְׁעָרֶיךָ לְמַעַן יִשְׁמְעוּ וּלְמַעַן יִלְמְדוּ וְיָרְאוּ אֶת־יְהֹוָה אֱלֹהֵיכֶם וְשָׁמְרוּ לַעֲשׂוֹת אֶת־כׇּל־דִּבְרֵי הַתּוֹרָה הַזֹּאת׃

Når hele Israel kommer for å vise seg for Herren din Gud på det stedet han vil velge ut, skal du lese denne læren høyt for hele Israels. Samle folket – menn, kvinner, barn og de fremmede i dine lokalsamfunn – så de kan høre og på den måten lære å ære Herren din Gud og trofast følge hvert ord. (Devarim 31:11)

Den offentlige toralesingen skulle lære oss å frykte eller ærefrykt for Herren. Det ville vært naturlig å tro at undervisningen vi fikk ved å høre på teksten og ordene kunne være med å skape ærefrykten for Gud. Men hvorfor er det da nødvendig å ha med barn? Selv spedbarn skulle delta i Hakel mente Shmuel Eidels (1555 – 1631) også kjent som Maharsha (Chagiga 3a). Hvordan skal barn som ikke kan snakke eller lese lære å frykte Herren gjennom toralesing?

Jeg tror hensikten bak ritualet er i tråd med Polanyis oppdagelse av læring og hvordan vi tilegner oss kunnskap. Vi må knytte oss til et fellesskap. Vi må finne autoritetene og så må vi gå i lære. Opplevelsene, ritualene og bruken av kroppen gjør at vi tilegner oss kunnskap og kompetanse som ikke ville vært mulig ved å bli det fortalt.

Vi har ulike ord for kunnskap. Vi kan vite, kunne eller forstå noe. Det som ritualer gir oss er egenskapen til å skjelne noe. Å skjelne noe betyr å identifisere. Ritualer i tempelet gjorde det mulig for oss å identifisere Guds nærvær. Hakel-seremonien lærte oss om gudfryktighet ved å skape en storslått toralesing. Når vi bygger og spiser i en sukka gir det oss en sjanse til å skjelne beskyttelsen våre forfedre opplevde i ørkenen. Det er mer enn bare å lære noe. Det er identifiseringen som kan lede til kunnskap om Guds forhold og interesse i det jødiske folk. Når vi lærer det ved å bruke kroppen vår blir det en kompetanse sammenlignbart med vår kompetanse til å kjøre bil. Den er innlært og er en kompetanse som føles som en del av kroppen vår. Vi må ta sikte på at jødedommen skal bli en kompetanse som sitter i ryggmargen. Sukkot forteller oss at vi får det til ved hjelp av ritualer. Når vi bruker kroppen til å utføre ritualer er vi lærlinger som tilegner sjelen vår sårt tiltrenkt kunnskap om Gud og vår jødiske historie.