Kol Nidre - Sangens magi

Det er i år 50 år siden den katastrofale krigen i Israel. Og begivenheter som påvirker oss og vårt jødiske hjemland skal markeres. Den andre uken i oktober 1973 var en av de verste i Israels historie. Klokken 14.00 6. oktober, som var jom kippur, satte Egypt og Syria i gang et overraskelsesangrep. Sirener lød over Israel, et egyptisk bombefly avfyrte et styrt missil mot Tel Aviv, grenseforsvaret smuldret opp, luftvåpenet mistet fly og piloter, drepte soldater steg fra hundrevis til tusenvis, og israelere ble truffet av fortvilelse.

Jeg har lyst til å markere 50 år siden jom kippur-krigen med å fortelle dere om Leonard Cohen og hans rolle i krigen. Leonard Cohen ble født i Canada og ble en av verdens største musikere på 60-tallet. Leonard Cohen’s farfar var rabbiner og Leonard Cohen vokste opp med en jødisk identitet og er én av få som ikke endrer sitt navn til noe mindre jødisk. I motsetning til Robert Allen Zimmerman som ble Bob Dylan for eksempel og Issur Danielovitch endret navn til Kirk Douglas.

Tre år før krigen brøt ut hadde han spilt for en halv million mennesker på Isle of Wight-festivalen, som var større enn Woodstock, og hvor ville fans hadde kastet flasker på Kris Kristofferson og brente scenen med Jimi Hendrix på den. Alle slo seg derimot til ro da Cohen kom på scenen etter midnatt og spilte for dem. Da krigen brøt ut i 1973 hadde Leonard Cohen gitt seg med musikk allerede. Han slet med depresjon og hadde fått nok av musikk og skulle aldri synge igjen fortalte han et musikkmagasin. Jom kippur-1973 bestemmer Leonard Cohen seg for å reise til Israel for å støtte landet i denne fortvilte situasjonen. Men han vet bare ikke hvordan.

Han var et av sekstitallets største navn, men hadde i 1973 bosatt seg på en liten øy i Hellas. Han setter på en båt til Athen og klarer etterhvert å komme seg til Tel Aviv. Han hadde ikke med seg sin gitar og det står ingenting i Cohens eneste notatbok fra krigen som ble funnet for noen år siden om hva hans plan er. Hva vi vet er at han er i Tel Aviv uten noen klar formening om hvordan han skal hjelpe, men sannsynligvis skulle han ta plassen til en kibbutsnik som hadde blitt kalt inn for å kjempe i krigen. Dette var ganske vanlig og gjorde at kibbutsene kunne holde hjulene igang i løpet av en krig. Leonard Cohen tok inn på et hotell i Tel Aviv og gikk ut på en kafe morgenen etter at han ankom tel aviv for å spise frokost. Da han satt på den kjente Cafe Pinati på Frischman er han helt uvitende om at noen av Israels største kulturpersonligheter sitter ved siden av. På et bord i kafeen og spiser frokost er Matti Caspi, Oshik Levi og Ilana Rovina.

«Det er Leonard Cohen,» sier Caspi til Oshik Levi.

«Det er umulig!», svarte Oshik.

Da det viste seg at det var Leonard Cohen, tvang de Cohen til å ta turen i til frontlinjen for å spille for soldatene. Det er tydelig i Cohens egne ord fra denne dagen at han ikke var forberedt på eller forventet en slik oppgave.

Og nå var han her i Midtøsten, i utkanten av en ørken strødd med svertede stridsvogner og lik i forkullede hauger, og spilte for små grupper av soldater uten forsterker og med ammunisjonskasse for en scene. Noen soldater visste ikke hvem han var. Andre gjenkjente sangeren, men kunne ikke forstå hva i all verden han gjorde her. Mange av dem skjønte ikke engelsk. Det de hadde til felles var at de ble alle øyeblikkelig betatt av Cohens musikk. Én av konsertene var på en flybase kalt Hatzor, der piloter som flyr amerikanske Phantom-jetfly og franske Mystères ble skutt ned av sovjetiske SAM-missiler med en hastighet det israelske luftvåpenet aldri hadde sett. Piloter på piloter hadde dratt opp glidelåsen på flydrakten, forlatt hovedkvarteret og forsvunnet for godt. Den kvelden fikk de høre en verdenskjent artist spille hits som «Suzanne», «So long Marianne» og «Bird on the wire». Soldatene overtalte Cohen til å komme tilbake og spille dagen etter. I mellomtiden, på den første dagen av krigen, hadde Cohen skrevet begynnelsen på en hit som han kom til å spille i tiårene som fulgte. Sangen «Lover, Lover, Lover».

På denne flybasen samlet hundrevis av unge for et avbrekk i en grusom krig de visste kom til å bli flere av sine kameraters aller siste. De satt på kvelden og natten og hørte på Leonard Cohen. Fiendens jagerfly var ikke sofistikerte nok til å fly i mørke, så soldatene visste at det var fred å få på kvelden før grusomhetene begynte på nytt tidlig neste morgen.

Der sang Leonard Cohen om en kvinne ved navn Suzanne som mater deg med te og appelsiner som kommer helt fra Kina. Mange hadde ikke engelsk til å forstå hva Leonard Cohen sang. De som skjønte tekstene ville ha vanskeligheter med å se noen sammenheng med situasjonen de befant seg i. Men fortryllet var de likeså.

Nå er vi nettopp ferdig med kanskje den viktigste melodien i den jødiske kalenderen - kol nidre.

Det er litt pussig at den melodien er blitt så viktig fordi rabbinerne forsøkte desperat å få den vekk. Kol nidre er en tekst som er vanskelig å forstå. Det virker som vi fraskriver oss alle løfter vi har avlagt, men så er det uklart om det er retroaktivt eller for året som kommer, det er en tekst som ikke er fra talmudtiden som mange andre, og den er ikke noe som jødisk lov verdsetter fordi det er ikke slik vi blir kvitt løfter i jødedommen. Det gjør man foran tre personer med en bestemt tekst som ikke er kol nidre. Man gjør det ihvertfall ikke gjennom en ḥazan som har hjelp av et kor. Og så ble den brukt som et påskudd fra antisemitter som viste til at jøder ikke kunne stoles på. Rabbinerne i middelalderen skulle derfor ha den vekk.

Våre rabbinere kjempet derimot iherdig for å beholde kol nidre i jom kippur-liturgien. Dette var jo levebrødet deres. Og kol nidre var den viktigste melodien. Det var den som gjorde størst inntrykk på de som var i synagogen og hørte på. Selv om det ikke var helt klart hvilke løfter som ikke gjelder og hvordan de ikke kan gjelde bare fordi man hører en ḥazan synge at våre løfter i året som har gått, eller muligens de løftene som måtte komme, ikke gjelds. Kol nidre sier: «Alle løfter og ting vi har gjort forbudt for oss selv… fra denne jom kippur til den neste er tillatt og annullert». «Vi angrer på at vi har avlagt løftene», sier kol nidre-teksten deretter. Er det kommende løfter eller løfter vi allerede har avlagt? Ingen er helt sikre. Det eneste vi er sikre på er at det ikke ville fungert uansett.

Disse to eksemplene på sang fikk meg til å tenke på en setning fra T.S. Eliot. T.S. Eliot var en amerikansk poet og alle som studerte på Yeshivat Har Etzion ble kjent med poeten fordi navnet gikk igjen i Rabbiner Lichtenstein sine derashot. Rav Lichtenstein var en av grunnleggerne på yeshivat har etzion der jeg studerte og T.S. Eliot hadde hatt en stor påvirkning på Rav Lichtenstein. Sangene til Leonard Cohen og Kol Nidre er eksempler på T.S. Eliots motto; «God poesi kan kommunisere før det blir forstått».

Sang og poesi har en viktig rolle i våre gudstjenester og spesielt på jom kippur. Ett av høydepunktene på jom kippur er bønnen Ochila Lael.

אוֹחִֽילָה לָאֵל. אֲחַלֶּה פָנָיו. אֶשְׁאֲלָה מִמֶּנּוּ מַעֲנֵה לָשׁוֹן: אֲשֶׁר בִּקְהַל עָם אָשִֽׁירָה עֻזּוֹ. אַבִּֽיעָה רְנָנוֹת בְּעַד מִפְעָלָיו: לְאָדָם מַעַרְכֵי לֵב. וּמֵיְהֹוָה מַעֲנֵה לָשׁוֹן:

Jeg vil vente på Herren, jeg vil bønnfalle hans nåde,

Jeg skal be ham om å gi min tunge veltalenhet.

Jeg vil synge om hans styrke;

Jeg skal bryte ut i gledelige melodier for Guds verk.

Tankene i menneskets hjerte er hans å ordne,

men tungens veltalenhet kommer fra Herren.

Herre, åpne mine lepper, så min munn kan forkynne.

På rosh hashana og jom kippur ber vi for veltalenhet i Ochila Lael. Og så ber vi for at vi skal kunne synge om Gud. Tehillim, Davids Salmer, forteller oss

זַמְּרוּ אֱלֹהִים זַמֵּרוּ זַמְּרוּ לְמַלְכֵּנוּ זַמֵּרוּ. כִּי מֶלֶךְ כׇּל הָאָרֶץ אֱלֹהִים

«Syng lovsang til Gud, lovsyng, lovsyng kongen vår, lovsyng. For Gud er kongen over hele jorden; lovsang i en dyktig sang.»

Gud er tydelig interessert i vår sang. Vi ber for at vår tunge skal bli veltalende «asher bikal am ashira uzo» - for at vi skal kunne synge om hvor stor Gud er. Hvorfor er det så viktig at vi synger sammen ikveld og imorgen?

Å synge er noe vi her gjør sammen. En kollektiv aktivitet. Men sang er ikke som noen annen kollektiv aktivitet. Gruppesang krever at mens jeg synger, tar jeg hensyn til sangen din, og mens du synger, legger du merke til min sang. Det er unikt siden aktiviteten krever lytting mens du utfører aktiviteten samtidig. Å lytte til andre mens vi synger selv. Vi må lytte til sekvensene av lyder som hver av oss produserer, mens vi produserer dem selv. Gruppesang krever to handlinger av oss: oppmerksomhet og lydhørhet. Når vi legger merke til at noen synger en tone for lavt eller noe høyere enn tiltenkt, må vi noen ganger svare for å få den til å passe sammen. Vi må justere tonen i melodien vår. Eller synge høyere for å oppnå en harmoni. Når vi får det til, forenes vi med de andre sangerne. En forening av individer til et kollektiv. Det smelter oss sammen med personen ved siden av oss. Selv når vi ikke står ved siden av hverandre. Det er nettopp som et kollektiv vi gjør botsøvelse på jom kippur. Vi kommer sammen og som en gruppe synger vi «Ashamnu, bagadnu, gazalnu, dibarnu dofi» - «Vi har misbrukt, vi har forrådt, vi har vært grusomme». Vi forenes i et kollektiv når vi synger bekjennelsene og vår bønn om tilgivelse kan nyte av kollektivets kraft.

Vi ber om at vi skal bli velsignet med et år fylt med oppmerksomhet. Oppmerksomhet og sensibilitet er nødvendig for å gjøre oss i stand til å se hverandres behov. Vi må justere vår egen melodi etter å ha vært lydhøre og hørt godt på andre. Men vi kan ikke være passive, lærer vi av sang. Vi må lytte og synge samtidig. Vi må lytte til hverandre mens vi tar gode beslutninger idag for å utvikle en menighet som våre barn er interessert i imorgen. Vi ber om hjelp til å skape en harmoni gjennom lydhørhet og finstemming som kan holde DMT relevant og en meningsfull del av våre liv, såvel våre barns. Amen