Jizkor - Hvordan hedrer vi de døde?

På denne tiden av året er det de som ikke lenger er blant oss som er i forkant av tankene våre.

Det er en tid da vi husker jamim noraim fra tidligere år, og vi tenker på våre kjære og på tidligere generasjoner som ikke lenger er med oss.

Det er derfor minhag å resitere jizkor på jom kippur med navnene på avdøde medlemmer siden forrige jom kippur.

Ett av de mest fremtredende bildene på denne tiden av året er historien i Talmud om Guds bøker:

מֶלֶךְ יוֹשֵׁב עַל כִּסֵּא דִין, וְסִפְרֵי חַיִּים וְסִפְרֵי מֵתִים פְּתוּחִין לְפָנָיו

«Kongen sitter på sin domsstol, og de levendes bøker og de dødes bøker er åpne for ham» (Rosh Hashana 32b).

«De levendes bøker», forklarer Reb Chaim av Volozhin på 1800-tallet, lister opp alle de som er i live. «de dødes bøker» lister opp alle de som har gått bort. Det som er spesielt på jom kippur, forteller Reb Chaim av Volozhin, er at alle blir vurdert på denne tiden i den jødiske kalenderen. Ikke bare oss, men også de som er skrevet i de levendes bøker samt de dødes. Bøkene med navn på dem som allerede har gått bort er åpne for han idag.

Hvorfor blir de som allerede har gått bort dømt hvert år? Nå som de er i verden som kommer, Olam Haba, hva kan endres fra ett år til det neste?

Mens handlingene våre opphører når vi dør, fortsetter konsekvensene og implikasjonene av handlingene våre lenge etter vår død, forklarer rabbiner Yitzchak Hutner (1906-1980). Ofte sår vi frø i denne verden som kan ta år eller til og med generasjoner å slå rot og blomstre.

Vi kan skape negativ innflytelse som fortsetter utover vår død, og bli dømt for den fortsatte virkningen av våre veier. Motsatt, blir de som etterlot seg en arv av rettferdighet og positiv innflytelse dømt på nytt hvert år i lys av bølgene av godhet de satte i gang i løpet av livet her på jorden.

Når vi følger i deres fotspor og lever livene våre slik de lærte oss å gjøre, øker vi deres fortsatte innflytelse i denne verden, og det kommer dem til gode i den kommende verden.

Det er på tide å gjøre status. Det er på tide å se tilbake for å komme videre.

I dag leser vi den kraftige bønnen Unetane Tokef.

בְּרֹאשׁ הַשָּׁנָה יִכָּתֵבוּן, וּבְיוֹם צוֹם כִּפּוּר יֵחָתֵמוּן. כַּמָּה יַעַבְרוּן, וְכַמָּה יִבָּרֵאוּן, מִי יִחְיֶה, וּמִי יָמוּת, מִי בְקִצּוֹ, וּמִי לֹא בְּקִצּוֹ…

«På Rosh Hashanah er det skrevet, og på jom kippur er det forseglet.

Hvor mange vil bestå og hvor mange vil bli opprettet?

Hvem skal leve og hvem skal dø?

Hvem i sin tid, og hvem ikke sin tid?

hvor mange skal gå bort og hvor mange skal fødes, hvem skal leve og hvem skal dø»

Vi ser frem mot det kommende året, og vi har ingen anelse om hva som vil ha skjedd når vi neste gang ser tilbake. Dette er sant hvert minutt av livene våre, men jizkor bringer det til vår oppmerksomhet. På denne tiden neste år vil noe ha skjedd – på godt, på vondt eller bare for en forandring.

Mange mennesker har gått tapt for oss siden siste jom kippur. Hvem er tapt? Hvem skal huskes? Hvorfor minnes vi dem?

Vi husker dem fordi de berørte livene våre med skjønnhet og enkelhet. Med ordene til en berømt machzor: det er ikke at livet var godt for dem, men snarere at de var gode for livet. Våre bønner går deres ilui nishmateihem.

Idag skal vi skrives inn i Guds bøker. Vi skal alle bli vurdert, men det overraskende er at våre kjære som vi minnes ved jizkor også vil bli vurdert på nytt. Hva kan de gjøre for forbedre dommen de fikk første gang?

Rav Hutner forklarte for 100 år siden at det er gjennom oss de vil bli vurdert på nytt. Hva er det vi kan gjøre for å forbedre deres skjebne? Vi kan utvikle våre gravtaleferdigheter. Gravtaleferdigheter er et uttrykk jeg har lånt fra en jødisk nålevende forfatter, David Brooks. Han har skrevet boken The Road to Character, og begynner en av sine artikler slik:

«Omtrent en gang i måneden støter jeg på en person som utstråler et indre lys. Disse menneskene kan befinne seg i alle samfunnslag. De virker dypt gode. De er gode til å lytte. De får deg til å føle deg morsom og verdsatt. Du ser dem ofte ta seg av andre mennesker, og mens de gjør det, er latteren deres musikalsk og væremåten deres gjennomsyret av takknemlighet. De tenker ikke på hvilken fantastisk jobb de gjør. De tenker ikke på seg selv i det hele tatt.

Når jeg møter en slik person, blir jeg glad hele dagen. Men jeg må innrømme at jeg ofte får en mer trist tanke: Det slår meg at jeg har oppnådd en anstendig karrieremessig suksess, men jeg har ikke oppnådd det. Jeg har ikke oppnådd den sjenerøsiteten eller karakterdybden.»

Dette er personlighetstrekk som blir trukket frem i gravtaler, påpeker han. I motsetning til de som vi skriver på en CV. «CV-ferdigheter» er de ferdighetene du bringer til arbeidsmarkedet. På CV-en vår kan man ha at man er flink til å bruke Windows, man er en kløpper på italiensk eller som mange rabbinere har på sine CVer - at man gjør en over gjennomsnittet lang Tekia Gedola. «gravtaleferdighter» er de ferdighetene som du vil at folk skal huske deg ved. Du var snill, raus, hadde integritet; du sto opp for de svake, omtenksom, varm, kjærlig; du fikk folk til å føle seg bra med seg selv. Dette er ofte andre sett med ferdigheter enn de vi bruker i en CV og i dag på jom kippur er det disse ferdighetene som er i fokus. Teshuva, botsøvelsen, skal utvikle våre gravtaleferdigheter.

Det som ofte kjennetegner slike mennesker med gravtaleferdigheter, påpeker David Brooks, er at de har kommet seg gjennom nederlag og vanskeligheter. De har oppnådd en dyp ydmykhet, som best kan defineres som en intens selvbevissthet. Livene deres følger ofte et mønster av nederlag, bekjennelse og forbedring. Dette er er velkjente karaktertrekk ved jødiske helter. Vi er nå helt i innspurten av Tora og Moses ligger på dødsleiet. Gud benytter derfor sjansen til å fortelle han

לֹֽא־קִדַּשְׁתֶּם֙ אוֹתִ֔י בְּת֖וֹךְ בְּנֵ֥י יִשְׂרָאֵֽל

at han brøt med troen på Gud foran det jødiske folk ved å unnlate å opprettholde Guds hellighet mens folket klagde på mangel på vann.

Når vi senere idag skal lese en historie som symboliserer teshuva, leser vi om profeten Jona som gjorde alt i sin makt for å slippe unna Gud og Guds ønsker. Vår tradisjon er full av helter som mer enn noe annet snubler seg til en heltestatus. Det er fordi at de snubler og trår feil som gjør dem til jødiske helter. Vi er interessert i hva de gjør etter å feilet. Kommer de seg opp etter å ha snublet?

De som snubler, bygger ikke livet sitt ved å være bedre enn andre, men ved å være bedre enn de pleide å være. Det er slike mennesker vi ønsker å være. Det er slike mennesker som blir opplevd som fulle av gravtaleferdigheter. Det er slike mennesker som gir våre kjære som ikke lenger er blant oss, en god dag i Guds domstol.

Vi ber for at vi skal få mulighetene til å snuble. Vi ber for at vi skal kunne få anledninger til å utvikle for gravtaleferdigheter for å hjelpe oss, men også våre nærmeste inn i boken for de levende.

זָכְרֵנוּ בְּסֵֽפֶר חַיִּים בְּרָכָה וְשָׁלוֹם וּפַרְנָסָה טוֹבָה נִזָּכֵר וְנִכָּתֵב לְפָנֶֽיךָ אֲנַֽחְנוּ וְכָל עַמְּ֒ךָ בֵּית יִשְׂרָאֵל לְחַיִּים טוֹבִים וּלְשָׁלוֹם:

Husk oss i livets bok,

Velsignelse, fred, og lykkelig levebrød,

Måtte vi og hele ditt folk Israel huskes

Og skrives inn til godt liv og til fred. Amen.